Norsk Retrieverklubb

Chesapeake bay retriever

Rasestandard

Rasestandard

http://www.nkk.no/nkk/public/openIndex?ARTICLE_ID=1840
Rasen er amerikansk, og navnet har den fått fra bukten Chesapeake Bay i Nord-Amerika. I 1807 forliste en britisk brigg ved kysten av Chesapeake Bay. Om bord var det blant annet to newfoundlandsvalper, en hannhund og en tispe. Sammen med besetningen ble valpene fisket opp av skipet Canton som befant seg i nærheten. Som takk for redningsdåden fikk Mr. Georg Law kjøpe disse to valpene av den engelske kapteinen. Prisen var en guinea per valp. Valpene viste seg å være etter de beste blodslinjer innen newfoundlandsrasen. Hannen var mørk rød og fikk betegnende nok navnet «Sailor», mens tispen, som var sort, ble kalt «Canton» etter redningsskipet.
«Sailor» og «Canton» ble etter all sannsynlighet aldri parret med hverandre, men man regner dem allikevel for rasens stamhunder. «Sailor» ble stamfar til hundene på Chesapeake bays østre kyst. Disse hundene kalles for Chesapeake bay ducking dogs også kjent som Sailorstammen. «Canton» ble stammor for hundene på vestkysten.
Men hva var det med disse to hundene som tilsa at de skulle få så enorm innflytelse? Begge viste seg å være glimrende apportører, en egenskap som ble høyt verdsatt blant fangstmenn, de var robuste med kraftig pels noe som var nødvendig i det røffe klimaet. Krysningene med de lokale apportørene resulterte etter hvert i at det utviklet seg en type relativt homogene hunder som var særdeles robuste, samtidig som apporteringslysten ble bevart. Hundene var kraftige med en tykk, bølgete pels. De oppnådde høy anseelse som vannapportører, samtidig hadde de en meget god markeringsevne og hukommelse.
Jakten foregikk ved at jegerne brukte et kanonlignende våpen som de rettet inn i de enorme fugleflokkene som den gang fantes langs kysten. En avfyring med et slikt våpen kunne resultere i at hundrevis av fugl feltes. Det sier seg selv at hundene måtte være utrolig utholdende for å berge byttet inn til jegeren. Apporteringen kunne gå over timer, både i vann, som ofte hadde en temperatur rundt frysepunktet, og på land. Senere når viltet skulle selges på det nærmeste marked, ble hundene igjen hjemme for å passe på hus og hjem.
Det antas at både curly, flat coated og irsk vannspaniel har blitt krysset inn, i tillegg til gule og brunfargede hounds eller coon dogs. Først rundt 1885 hadde en målrettet avl på bruksegenskaper, hvor man også til en viss grad hadde tatt hensyn til eksteriør, ført frem til en type hund som vi i dag kjenner som chesapeake bay retriever. Den første rasestandarden ble utarbeidet og presentert i januar 1887. Samme måned ble det vist chesapeake bay ducking dogs i egen klasse på en utstilling i Baltimore. Her møttes da hunder fra øst- og vestkysten. Forskjellene i eksteriøret var ikke større enn at man aksepterte en felles rasebetegnelse. Først i 1918 ble den godkjent som offisiell rase.
Chesapeake bay retrieveren er kanskje den retrieveren som imponerer mer med sin kraft og styrke enn sin skjønnhet. Ikke slik å forstå at dette er retrievergruppens «grimme ælling», men chesapeaken blir nok av raseentusiaster høyest verdsatt for sine eminente bruksegenskaper. Chesapeake bay retriever er en robust, kraftig bygget retriever. Den skal være oppvakt og intelligent og gi uttrykk for å være en god brukshund. Pelsens kvalitet er svært viktig, fordi rasen skal kunne brukes til jakt under alle slags forhold. Pelsen skal være kort og tykk med tett underull og skal være like ugjennomtrengelig for vann som andefjær. Konsistensen skal være fettholdig og vannavstøtende. Fargen er også spesiell og forekommer i alle nyanser av brunt. De lyse farger kalles «dead grass» og anses som en ideell kamuflasjefarge ved jakt. Øyne skal være ravfargede, men må ikke som mange tror være lik pelsfargen. Mørke hunder kan ha lysere øyne og motsatt. I rasestandarden står det at hunden bakparti skal være like høyt eller noe høyere enn skulderpartiet. Det er viktig i forhold til hundens bruksområde med en kraftfull og velutviklet bakpart. Arbeid i myr, sumpområder og grunne vann krever en funksjonelt riktig konstruert hund.
Chesapeaken har aldri nådd den helt store populariteten utenfor sitt hjemland. I begynnelsen av 70-årene fantes det en liten stamme i England og noen USA-importerte hunder i Nederland. Kun i Danmark var det såpass interesse for rasen at det ble drevet oppdrett av nevneverdig grad. Så da man her i Norge begynte å fatte interesse for Chesapeaken, innebar det at man måtte importere hunder enten fra Danmark eller USA med påfølgende fire måneders karanteneopphold. Men slikt skremmer ikke en raseentusiast, og i 1973 reiste en liten gruppe ned til Danmark og resultatet av turen ble Dienesmindes Fenella. Denne tispen ble senere mor til det første kullet som ble født i Norge. I 1974 kom fem nye hunder, to fra USA og tre fra Danmark. Av disse er det hannen Smart’s Petter som i størst grad har satt sitt preg på stammen her hos oss. Samtidig med at de første chesapeakes kom til Norge, fattet også svenskene interesse for rasen og importerte en tispe fra USA. Senere kom det også individer til Finland. Samarbeidet om rasen i Skandinavia var fruktbart og også helt nødvendig, i og med at stammen var så liten. Chesapeaken har heller ikke nådd den samme popularitet som flere av de øvrige retrieverrasene, men har til gjengjeld sine trofaste tilhengere. Og i forhold til antall individer kan ingen trekke rasens bruksegenskaper i tvil. Chesapeaken har hevdet seg meget godt innen de fleste bruksgrener.
I dag preges rasen av individuelle forskjeller både eksteriørt og temperamentsmessig. Det finnes alle avskygninger, noen er meget reserverte, andre er åpne og vennlige. De myke hundene er i flertall, slik at chesapeaken som rase ikke kan karakteriseres som en hard og tøff hund. Men sterk vilje har de og eiendomstrangen kan være velutviklet. Disse egenskapene innehar også de myke individene og en slik kombinasjon kan gjøre hunden vanskelig å håndtere, spesielt for uerfarne eiere. Rasen er derfor ansett for mindre egnet til førstegangs hundeeiere, men ingen regel uten unntak her heller. Den krever mye, både hva mosjon og oppdragelse angår. Man må ikke glemme at dette er en rase som er utviklet under tøffe forhold.
Til slutt en liten kuriositet, chesapeaken hører til de raser som kan «smile». Den bretter opp leppene og viser frem fortenner og hjørnetenner. Minespillet er ikke uttrykk for aggresjon, selv om det kan se fryktinngytende ut, det er kun uttrykk for kjærlighet og underkastelse, og beæret bør den være som får et chesapeakesmil!ches-smiler
Chesapeaken er først og fremst en utpreget jakthund som skal arbeide etter at skuddet er falt. Den kan anvendes ved de fleste former for fuglejakt, og med sin store vannglede kommer den spesielt til sin rett ved sjøfugljakt. Den arbeider like godt på land som de andre retrieverne, og i vannet er den suveren både hva vannpasjon og svømmeegenskaper angår. Rasen har bevart sin meget gode hukommelse og markeringsevne, egenskaper som kommer godt med når man jakter eller deltar på jaktprøver. Som sporhund har den også vist gode takter. På ettersøk av skadet vilt kan chesapeaken være en aktuell hjelper. Også innen annet brukshundarbeid har rasen vist seg velegnet. Dens arbeidsglede, styrke og tæl gjør den meget anvendelig til både rundering, spor, feltsøk, som lavine- og narkotikahund, til trekk, kløv og agility. Innenfor Norske Redningshunder har chesapeaker gjort stor og god innsats både i inn og -utland. I USA er den prøvd som førerhund og syntes lovende, men det viste seg at en del individer hadde en tendens til å beskytte sin blinde eier for mye.
Chesapeaken knytter seg gjerne sterkt til eieren og hennes familie og er ikke lykkelig dersom den blir utestengt fra fellesskapet. Den husker svært godt og respekterer den sin eier er det ikke grenser for hva den kan lære. For å få det beste ut av sin chesapeake er det imidlertid viktig at man kjenner og respekterer rasens særpreg og egenart.
Chesapeaken er altså en utpreget arbeidshund. Dens krav til beskjeftigelse, oppgaver og aktivitet må oppfylles dersom det skal bli en harmonisk hund. Den krever en tydelig og rettferdig leder. Hvis disse betingelser oppfylles fungerer den også meget bra som familiehund, og i dag lever de fleste chesapeaker i familier med barn. I det hele tatt er det en hund som krever mye, men som gir desto mer tilbake.