Norsk Retrieverklubb

Labrador retriever

Om rasen

En av verdens mest populære hunderaser – med god grunn! Labradoren er en vannapporterende hund, og de egenskapene som skattes høyt som apportør er også noen av de trekkene som gjør dem til en utmerket familiehund, en anvendelig brukshund og alles bestevenn! Førerorientert, myk, vennlig, sosial, vannglad og særs aktiv er noen av de uttrykkene som beskriver rasen godt.

Har du flere spørsmål om rasen? Kontakt raseråd labrador.

img_0188

Labradoren er en svært populær familiehund, og for den aktive familie egner den seg glimrende til akkurat dette. Labradoren er en sterk, robust og svært så aktiv hund, og derfor er det viktig at den får utløp for sin energi.

Labradoren er en vannapporterende hund som karakteriseres av sin gode dobbeltpels, svømmehud og oterhale. De skal være førerorienterte, ha en sterk will-to-please og er relativt myke hunder med tanke på mentalitet. De elsker å jobbe for sin fører og har sterke apporteringsinstinkter; å bære på sandaler, baller, dummy eller ender er helt naturlig. Labradoren har i flere tiår dominert premiepallene på jaktprøver og er et populært valg av hund for aktive jegere.

img_0126

Den er utrolig allsidig, trekker gjerne pulken på fjellet, bærer kløven med glede, elsker vann og er i det hele tatt en ypperlig turkamerat. Labradoren hevder seg svært godt innen de fleste bruksområder. Den er en meget anvendt førerhund, en suveren ettersøkshund, det være seg innen forsvaret og tollvesenet som bombehund og narkotikahund, redningshund mm. Ingen andre raser kan skilte med flere norgesmesterskap innen viltspor enn labradoren. I lydighetsringen og innen andre former for brukshundkonkurranser er rasen godt representert. Det viktigste, uansett aktivitet, er at hunden får utløp for sin fysiske- og mentale kapasitet.

Labradoren er ikke nødvendigvis noen enkel hund å oppdra. Den er vilter og ofte svært krevende som valp og unghund. Mange har nok blitt overrasket over dens utømmelige energi og livlige vesen under oppveksten. De fleste ser på labradoren som en rolig og sindig hund – og det kan den absolutt bli, men det krever en konsekvent og god oppdragelse, i tillegg til fysisk og psykisk mosjon. Den blir sent voksen og kan virke sta, men når du først har fått en labrador til å jobbe med deg og ikke mot deg, da er det ingen grenser for hva du kan få den til å gjøre. Den har en enorm arbeidskapasitet som absolutt bør utnyttes.

Rasens opprinnelse

Det vi helt sikkert vet om labradorens opprinnelse er at den ikke stammer fra Labrador. Flere teorier har vært lansert om labradorens tilblivelse, og i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er etterkommer av St. Johns-hunden. Disse hundene var viden kjent for sine egenskaper som vannapportører. I gamle dager reiste fiskere fra det sørvestlige England til Newfoundland for å drive linefiske. Historiske dokumenter forteller om hunder som var like mye hjemme i vann som på land. Fiskerne trafikkerte farvann i små trebåter og de sendte hundene ut i vannet for å hjelpe dem å dra opp linene. Fiskekrokene var ikke like godt utviklet som i dag, og fisk kunne lett løsne fra kroken: da var det svært bekvemmelig med en god hund som selv fanget eller dykket lett etter fiskene som unnslapp – slettes ikke en lett oppgave! Labradoren skal, som enhver god vannhund, ha en svært tett, værbestandig og vannavvisende pels som tåler svært kalde sjøvann og en veldig gjenkjennelig oterhale – karakteristikker som den dag i dag er svært viktige kjennetegn for rasen. Både konstruksjon og pels skal tilrettelegge for utholdende og langvarig arbeid i av og til svært kalde omgivelser.

image
Buccleuch Avon, en St. Johns-labrador – en av rasens viktigste forfedre (f.1885). Merk den tykke og svært tette pelsen.

Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til havnebyen Poole i England. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte til dels ublue priser for hundene. St. Johns-hunden, eller St. Johns-labrador som den etter hvert ble kalt, ble brukt som apportør av allslags vilt.

Det er disse adelsmenns hunder dagens labradorer stammer fra. Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club stiftet. Frem til 1900 ble labradoren eller St. Johns-hunden alltid omtalt som sort av farge. Etter all sannsynlighet ble det nok født både gule og leverfargede valper, men disse ble enten avlivet eller regnet for «ikke renraset». Den første gule labradoren som ble registrert var Ben of Hyde født i 1899. Begge hans foreldre var sorte. Etter hvert ble den gule fargen akseptert av flere oppdrettere som fattet interesse for fargevarianten.

img_0984
Dual Champion Banchory Bolo – den første hunden som oppnådde tittelen Dual Champion i England (1915-1927)

Den norske historien

Labradoren er den av retrieverrasene som først satte sine labber på norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første labradorene ble importert hit.

Etter hvert ønsket ivrige labradoreiere ønsket å stifte en raseklubb var tanken først å danne en ren labradorklubb. Nå var jo også golden retrieveren representert i Norge og etter påtrykk fra Norsk Kennel Klubb ble den opprinnelig tenkte labradorklubb isteden Norsk Retrieverklubb (stiftet 1960).

I disse første årene var labradoren den mest kjente og populære. Antall hunder økte forholdsvis raskt og det ble i løpet av 60-årene avlet til dels meget hardt på de norske linjene, og behovet for nye importer meldte seg mot slutten av 60-årene. Med hjelp av dyktige oppdrettere med godt blikk for hva en labrador skulle være, ble de beste fra den norske stammen bevart og krysset med nye importer både fra Sverige og England.

Rasestandard og sunnhet – det skal være sunt å være vakker

Alle godkjente raser har en offisiell standard – en rasestandard – som er en beskrivelse av hvordan et tenkt ideelt eksemplar av rasen skal se ut og hva slags gemytt den bør ha. Rasestandarden er basert på hundens bruksegenskaper- og områder og skal være så lettfattelig som mulig. Målet er funksjonelt friske hunder med rasetypisk konstruksjon og mentalitet, som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet; det skal være sunt å være vakker. NKK har også som mål å fremstå som ledende i verden når det gjelder informasjon og utdanning innen helse, avl og oppdrett.

Mer om konstruksjon og helse: HER.

RASESTANDARD LABRADOR RETRIEVER