En forutsetning for sunn avl er genetisk variasjon. Innavl gir redusert genetisk variasjon. Det betyr at man ved innavl øker risikoen for at «dårlige» genvarianter blir med videre til avkommet. Det er derfor viktig å beregne innavlsgrad før man bestemmer seg for om en ønsket kombinasjon skal gjennomføres. Det er også lurt av valpekjøpere å etterspørre informasjon om innavlsgrad.
Innavl er paring av to individer som er mer i slekt med hverandre enn gjennomsnittet for rasen. Slektskapet angir hvor stor del av genmassen som har samme opprinnelse. Et individ er alltid 50 % i slekt med hver av sine foreldre, ca. 50 % i slekt med hver av sine søsken og ca. 25 % i slekt med hver av sine besteforeldre. Slektskapet halveres for hver generasjon.
Innavlsgraden gir opplysning om felles aner i avstamningen til et enkelt dyr, og angir graden av forventet homozygoti (like gener i et genpar) forårsaket av disse felles anene hos individets mor og far. Innavlsgraden angir en gjennomsnittsverdi, en «forventning», av dobling av gener forårsaket av morens og farens felles avstamning. Innavlsgraden kan ikke fastlegges nøyaktig for den enkelte hunden.
Sykdommer kan bæres recessivt. Det betyr at foreldredyrene kan være friske uten tegn på sykdom, men når to avlsdyr som begge bærer på et sykdomsgen får valper sammen, kan sykdommen komme til syne hos enkelte av valpene. Men innavl lager ikke nye sykdomsgen. Noen sykdommer skyldes en kombinasjon av flere gener. Innavl øker sannsynligheten for at ulike sykdomsgener «treffer» hverandre.
En kombinasjon kan virke til å gi en lav innavlsgrad, men hvis man inkluderer flere slektsledd bakover, kan det likevel vise seg at innavlsgraden stiger fordi enkelte hunder går igjen lenger bak på stamtavlen. Man kan altså få en høy innavlsgrad selv om foreldrene til valpen ikke er i nær slekt med hverandre. Viktigheten av å inkludere flere slektsledd øker hvis det har foregått ekstrem innavl gjennom en lang rekke generasjoner, eller at rasen i utgangspunktet er bygget opp av et lite antall individer. Dette er tilfelle for vår rase.
I rasespesifikk avlsstrategi for curly (RAS) er målet at innavlsgraden i populasjonen som helhet skal være under 2 %. I England, rasens hjemland er innavlsgraden på 11 %. Vi har ikke tilsvarende tall for situasjonen i Norge/Norden, men det er all grunn til å ta dette alvorlig. Kravene for å kunne promotere valpekull i regi av retrieverklubben er at innavlsgraden skal være under 6, 25 % i fem generasjoner. Men det er svært gode grunner for at denne skal være atskillig lavere og at man må inkludere flere enn fem generasjoner. Det anbefales å ta med minst 8 generasjoner og det ideell er at innavlsgraden er tilnærmet 0. Dette kan være vanskelig å få til i praksis men målet må være at den er så lav som mulig og under 6,25 %
Raseentusiaster har i fellesskap bygget opp en database for curly som gjør det mulig å få ut innavlsgraden på prøve kombinasjoner med 10 generasjoner.
Databasen heter Curly coated retriever – The Breed Archive
Her er det enkelt å velge hunder for en prøveparing og innavlsgraden beregnges automatisk.
Har du opplysninger om hunder som ikke ligger i databasen er det lett å få tilgang til å legge disse inn. Alternativt kan du ta kontakt med raserådet for å få hjelp til å legge inn informasjon i databasen. Nå er det registrert 13 122 hunder i databasen (mai 2019).
Databasen gir også en oversikt over de mest brukte hanhundene. For å unngå matadoravl er det svært viktig å spre avlen på flere hanhunder. Det er derfor anbefalt å også bruke denne informasjonen under planlegging av fremtidige valpekull.
Et annet viktig forhold for å opprettholde den genetiske variasjonen er å bruke hunder med ulike «stamfedre/stammødre». Foreløpig mangler vi verktøy for å få fram denne informasjonen enkelt. Raserådet jobber for å finne muligheter for å få til dette.
Et siste råd i denne omgang er å vente med å sette hundene inn i avl før de har fylt 3 år. Det gir større garanti for at man avler på friske individer.