Flat coated retrieveren er en vakker og arbeidssom rase. Den har tradisjonelt blitt betegnet som hundeverdenens Peter Pan. Den er vakker og energisk, og passer for aktive familier. Den har en god nese, og den elsker vann. Rasen er meget allsidig. En flat coated retriever kan brukes til det meste. En typisk flat er sosial og har et stabilt gemytt, noe som er en forutsetning for en familiehund. Men – rasen er aktiv og forutsetter gjennomtenkt sosialisering og trening.
Kontakt raserådet: flat@retrieverklubben.no
FLAT COATED RETRIEVER
-av Nina Skjelbred
Rasens opprinnelse.
Hunden har gjennom store deler av menneskets historie vært et nyttig redskap i forbindelse med jakt. Vår tids hundetyper gjenspeiler i stor grad dette fenomenet. Utviklingen av ulike former for jakt har stilt ulike krav til ulike hundetyper, og mennesket har tilpasset dette gjennom sin utvelgelse av avlsdyr. Våre nåværende retrieverraser ble utviklet for å fylle et behov av relativ ung opprinnelse, og de fyller dette behovet ennå i stor grad, i mange land.
Frem til den siste halvdelen av 1800-tallet hadde setter-, pointer- og spanielraser vært dominerende som fuglehund. Våpentyper og jaktmetoder endret seg, og antall skutt vilt økte. Det kan sies at behovet for en ny type hund bokstavelig talt skjøt fart. Da flintlåsen ble mer eller mindre pensjonert og haglen ble utviklet som våpen, ble klappjakt på fasan stadig mer populært. Denne formen for jakt eksisterer fremdeles, og slike kommersielle jakter er blant annet med på å opprettholde økonomien ved en del av de store britiske godsene.
Denne jaktformen stilte en hel del spesifikke krav til en funksjonell hund. Hovedoppgaven til denne hunden skulle være å samle opp alt skutt vilt så raskt og effektivt som mulig for deretter å bringe dette helt hjem. Egenskapene, som ikke tidligere hadde kunnet finnes hos en enkelt hunderase, innebar blant annet at hunden måtte være (Borelius):
Det oppsto en del eksperimentering med avl på raser og individer man allerede hadde, og som var i besittelse av de nevnte egenskaper. Ingemar Borelius nevner videre i sin artikkel om rasens historikk (svensk RAS 2012) at disse hundene blant annet besto av stående fuglehunder, spaniels, terriere, fårehunder og andre. Iblant ville en slik krysning resultere i brukbare apportører, og man kunne da ta vare på disse hundene. Imidlertid anses retrieverens stamfar for å være den kanadiske St Johnshunden. Denne hunden var også kjent som Labrador eller Liten Newfoundlandshund, avhengig av hvilket område man befant seg i.
St Johns-hunden minnet påfallende om den moderne flat coated retriever. Den var klart beslektet med vannspaniels som hadde kommet til Canada med europeiske innvandrere og ble kanadiske fiskeres allsidige brukshund. Denne rasen hadde sannsynligvis mange av de opprinnelige ønskede egenskaper, og det hersket på et tidspunkt delvis uenighet om hvorvidt den første labradoren for eksempel var en ren St. Johns-hund, eller om den og andre retrieverraser kom til ved tidlige krysninger med St. Johns-hunden som stamme. Denne siste teorien har fått mest støtte i nyere tid, og kan også i stor grad dokumenteres. Ulike raser ble krysset inn for å styrke enkelte egenskaper, som for eksempel fårehunder som ble brukt for å øke trenbarheten, og pointere og settere som ble brukt for å forbedre søksegenskaper og fart.
I rasens spede begynnelse ble den først kjent som wavy coated retriever. Disse var kraftige hunder med sterk benstamme og relativt kraftige skaller og en del stopp. De hadde også som navnet tilsier, en del mer bølget pels. Hundene som deltok på utstillinger på den tiden ble delt inn etter hårlag og pelsstruktur, og kunne derfor havne i helt ulike klasser selv om de var i nær slekt.
Et særdeles viktig sted for utviklingen av flat coated retriever, er godset Ettington, rett utenfor Stratford-upon-Avon. Ettington var hjemmet til familien Shirley. Denne betydningsfulle familien har historiske røtter tilbake til 1066 og hadde noen av datidens viktigste wavy-coated retrievere. En av disse var en hund ved navn Ch Moonstone. Joan Mason (Heronsflight) sier i sin bok fra 1996 at den velkjente Zelstone (født 1880) gjennom sine to gule barnebarn var medvirkende til utviklingen av golden retriever. Samtidig var han far til Ch Moonstone, som var en wavy-coated retriever og bestefar til Ch Darenth (bildet). Darenth regnes som vi vet som en av patriarkene i rasehistorikken for flat coated retrievere, men han var også far til Horton Max, som regelmessig ble vist på utstilling – og vant – som labrador! Slik kan vi se slektskap og skjæringspunkt mellom flere av våre nåværende retrieverraser. Både Moonstone og Zelstone ble avertert som avlshunder, og som en kuriositet kan det nevnes at sprangpengene for Ch Moonstone tilsvarte datidens årslønn for en kjøkkenhjelp.
Ettington-hundene skulle altså bli betydningsfulle – ikke minst gjennom Mr. Evelyn Shirley. Mr. S. E. Shirley stiftet The Kennel Club i 1873, og ble i en alder av 29 år kennelklubbens første president. Sammen med en rekke idealistiske hundefolk, som til alt hell var mektige og hadde store formuer, skulle Shirley hjelpe til med å utvikle det han og hans samtidige så som den perfekte shooting dog. Målet var en noe lettere og smidigere type hund enn wavy-coated retrieveren, med et mer elegant hode og en pels som skulle stå imot vann, uten å være overdrevet tykk og tett. Den eksisterende wavy-coated retrieveren som frem til nå hadde vært en sterkt foretrukket hund fylte ikke lenger helt kravene til en hund som skulle følge jakten slik den hadde utviklet seg. Med endringen i type, kom også endringen i navn, og rasen ble nå etter hvert betegnet som flat-coated retriever. Moonstones barnebarn Ch Darenth ble videreført I to hovedlinjer, en etter hans sønn Black Cloth, og en etter en annen sønn, Ch Horton Rector. Dagens hunder stammer fra disse to linjene. Flere av disse individene ble foreviget av den britisk-amerikanske kunstneren Maud Earl (1864-1943), og dokumenterer rasens utvikling på en utmerket måte.
Det skal nevnes at det av ulike grunner med loven i hånd er krysset andre typer med rasen FCR. Inntil 1971 kunne man i The Kennel Club søke om å registrere valpekull som “Inter-bred”. Det eneste kriteriet var ifølge Joan Masons bok igjen at man ønsket å forbedre de jaktlige egenskapene. Vi ser så sent som i den svenske hunden Mimosa of Halstock (stammor til den daværende svenske, senere norske kennel Caymosa) at hennes oldefar var en golden.
Andre teorier trekker fram andre krysninger og enkelte egenskaper, den gule fargevarianten, for eksempel, kan i dag forklares på denne måten.
Mange bidro til rasens utvikling. Ofte var det viltvokterne som gjorde jobben, gjerne i tett samarbeid med sin sjef. Joan Masons historie om da hun besøkte “Young Will”, sønnen til “Old Will”, som var Shirleys gamekeeper er smått fantastisk og burde alene inspirere til anskaffelse av Joan Masons bok. Anekdoter til tross, vi kommer ikke utenom noen sentrale navn i rasehistorien. Major Harding Cox, som hadde et talent for å velge ut avlsdyr og oppdrettet en rekke betydningsfulle hunder, L. Allen-Shuter, som eide Ch. Darenth, oberst Cornwall Legh og senere Reginald Cooke med det berømte kennelnavnet Riverside.
Reginald Cooke fra Cheshire, UK, var tungt involvert i rasen, og da han døde i 1951, i en alder av 91 år, hadde han bidratt med 70 års rasehistorie. Han tok vare på mye informasjon, og store mengder av disse utklippsbøkene er i dag i forvaring hos den engelske raseklubben. Det skal dog sies at det parallelt med Reginald Cooke ikke fantes noen andre store betydningsfulle oppdrettere, og man kan i ettertid reflektere over at en slik situasjon ikke er udelt positiv. Reginald Cookes type hund var moderat og workmanlike, og et bilde av Ch Kiss of Riverside bærer ikke nevneverdig preg av at hunden er fra 1935. Vi kjenner igjen den hunden!
Begge verdenskrigene påvirket rasens populasjon negativt. Flere navn var sterkt delaktige i å bygge rasen sakte men sikkert opp igjen. En av disse var Mr. Phizacklea (Atherbram), som blant annet eide Ch Atherbram Nobbie og en vakker tispe ved navn Ch Atherbram Jet. Phizackleas hunder ble rærlig viktige, og resulterte blant annet i hunder som havnet hos legendariske Dr. Nancy Laughton. Herfra kom også Colin Wells sine W-hunder. Fler navn kom til, og satte fart i raseutviklingen. Kathleen og Stanley O’Neill (Pewcroft) Read Flowers (Fenrivers), Amelia Jessel (Collyers), Patience Lock (Halstock), Peter og Shirley Johnson (Downstream) og andre var blant oppdrettere som satte sitt tydelige preg på annen del av 1900-tallet. Det er tankevekkende og på mange måter rørende å lese om Nancy Laughton at hun gjennom såpass få generasjoner og relativt liten produksjon fikk en så enorm påvirkning på rasen. Det kan vi lære mye av i dag – seleksjon fremfor kvantitet.
Litt av den norske historien
Lorentz Bruun, en skipsreder fra Tønsberg, importerte en flat coated retriever i 1912. Etter hva man har funnet ut så langt ble det ikke registrert valper etter denne importen. Norsk rasehistorie regnes derfor for å ha startet i 1970, da Ninni Thurmann-Moe importerte Apports Shimmy fra Sverige. Shimmy gikk tilbake på Int NordUCH Black Penny of Yarlaw, Sveriges første flat. Hun var også den første norske flatcoated som ble utstillingschampion. Det kom etter hvert flere hunder inn til landet, både fra England, Sverige og Danmark. Det første kullet ble født i 1972 etter svensk far og engelsk mor, hos Bjørg Haldis og Finn Tore Lie – Flagoline’s Kennel. Det ble fram til 1975 importert flere flatter til Norge. Disse hundene representerte forskjellige blodslinjer og selvsagt også typer, som man nå skulle etablere rasen med grunnlag i. Flere oppdrettere ble viktige, blant annet Brenna, Cariena, Fjell-Bjørn, Fla-Go-Line, Ki-Ro-Ma, Sol-Ham-Na og Caymosa, og mange nye oppdrettere kom senere til med utgangspunkt blant annet i disse linjene. Kennel Fla-Go-Line oppdrettet det første registrerte norske kullet i 1972, og så fulgte Ninni Thurmann-Moe med valper etter Shimmy i 1974. Kennel Fla-Go-Lines Bjørg Haldis Flatin importerte flere hannhunder fra England, og spesielt Hallbent Dawn Patrol (bildet) som var født i 1974 ble viktig. Han fikk 294 registrerte avkom i Norge. Bjørg importerte også Exclyst Iceman (født 1978) og Hallbent Spring Lad by Withybed (født 1985). Sistnevnte var doblet på Blackcap (bildet nedenfor) og kullsøsteren hans Black Abby, og var en flott hund på alle måter.
Mentalitet og bruksområder.
Rasestandarden for flat coated retriever beskriver rasens atferd og temperament slik: “ Rikelig begavet med naturlige jaktegenskaper, entusiastisk logring demonstrerer optimisme og vennlighet. Tillitsfull og vennlig.” Den logrende halen er et viktig karakteristisk trekk, og vennlighet og optimisme kan oftest ses umiddelbart i form av halens vifting. De naturlige jaktegenskapene er et viktig element. Det er disse jaktegenskapene som gjør at en flat er meget trenbar – og derfor også meget allsidig. Utover den tradisjonelle funksjonen har vi sett flatter som redningshunder sommer/vinter, narkotikahunder, servicehunder, LP-hunder, agilityhunder og bombehunder. Dessuten er den suveren som sporhund, både på viltspor og menneskespor. Den egner seg særdeles godt til tradisjonelle bruksprøver med spor og rundering.
En god jakthund skal være rolig i passivitet. En flat er en hund som det er relativt lett å løfte i stress, og dette bør man være klar over for å kunne unngå en del slik problematikk. Aggresjon og skyhet er diskvalifiserende feil ifølge rasebeskrivelsen. En skarp mentalitet er absolutt sterkt uønsket, og det utelukker en del bruksområder umiddelbart, som f.eks. bevoktning og angrep. Skarphet er heller ikke et problem i rasen, derimot ser vi en del hunder som utviser lyd under arbeid, en egenskap som er diskvalifiserende på prøver og uønsket på praktisk jakt fordi det blant annet forstyrrer viltet og andre hunder som jobber. En god jakthund skal være rolig i passivitet. En flat er en hund som det er relativt lett å løfte i stress, og dette bør man være klar over for å kunne unngå en del slik problematikk.
Dual Purpose er et sentralt begrep. Begrepet betyr direkte oversatt dobbel hensikt. I praksis innebærer det at man både får en vakker familiehund og en hund som kan utføre en jobb i en og samme forpakning. Vi har liten eller ingen variasjon mellom working type og show type FCR, noe som er spesielt merkbart dersom man sammenligner rasen med de andre retrieverrasene. Dr. Nancy Laughton hevder i sin bok A Review of the Flat-Coated Retriever (2. Utgave 1980) at hovedgrunnen til at vi har klart å beholde rasen som dual purpose såpass lenge, er at den falt i popularitet når labrador og golden vokste frem. Den har derfor i størst grad vært ivaretatt av jaktmiljøet. Det må etter min oppfatning beholdes et fokus på at rasestandarden er utviklet for at en FCR skal kunne gjøre en dags arbeid som apportør, og at den tolkes slik nå og i fremtiden. Man skal kunne se på en eksteriørmessig utmerket flat og tenke ja – denne hunden vil kunne gjøre jobben. Så vil det selvfølgelig nødvendigvis oppstå diskusjoner om hvordan man bør gå frem for å beholde det sånn. NRK har tatt dette på alvor:
“Det er sterkt ønskelig at rasen beholder sine dual purpose-kvaliteter. Det vil si at det tilstrebes å beholde god helse forent med rasens fordelaktige eksteriør og dens egenskaper som apporterende hund. Arbeidet for å opprettholde og videreutvikle disse egenskapene skal ikke gå på bekostning av rasens ønskede temperament” RAS for FRC, Norsk Retrieverklubb 2014.
Behovet for apporterende fuglehunder er ikke det samme nå som før. I tillegg har vi også geografiske forskjeller – svenskene og danskene bedriver fremdeles klappjakt og kommersiell jakt på fugl, mens fuglejakt her i landet har et helt annet format. Dette stiller oss og raseklubben overfor helt andre utfordringer, vi må teste og trene hundene våre på en tilpasset måte. Norsk retrieverklubb håndterer dette ved en god dialog mellom klubb, oppdretter og den allmenne hundeeier. Rekrutteringen til jaktprøver har vært stor de siste årene, noe som blant annet kan ses ved at prøvene ofte blir fulltegnet, slik som i Sverige. Det anses som uhyre viktig at man også i fremtiden beholder et fokus på de jaktlige egenskapene. I tillegg til den rene apporteringsfunksjonen er det takket være de jaktlige egenskapene at rasen også egner seg til et vidt register av aktiviteter og bruksområder. En flat bør også være willing to please, en ønsket rasetypisk egenskap som medfører at hunden meget gjerne vil jobbe for sin fører. Når en flat setter akkurat det blikket i deg, føler du at hunden din ville krøpet inn i deg om den hadde kunnet.
Eksteriør.
Helhetsinntrykket av en flat coated retriever er i følge rasestandarden en våken, aktiv og middels stor hund med et intelligent uttrykk. Den skal være kraftig uten å virke tung, og elegant uten å virke spinkel. Dette vil si at det er høyst uønsket at rasen blir for tung, for grov, overdreven og med for mye masse. Det er sterkt ønskelig at rasens eksteriør står i forhold til opprinnelig bruksområde. Dette er det også tatt høyde for i RAS av 2014. Det har lenge vært et fokus på størrelse, som er en viktig del av helheten. Størrelse og vekt angis i rasebeskrivelsen slik:
Mankehøyde:
Ønsket vekt i god kondisjon:
Det ser ut til at det er en samlet oppfatning blant oppdrettere om at vi har hatt en utfordring blant annet når det gjelder mankehøyde, og at hundene blir for store. Det er ønskelig med et fokus på å holde rasen innenfor standard. Likevel er proporsjoner, konstruksjon og helhet viktig. Dette bør ikke overskygges av et ensidig fokus på centimeter.
Som en kuriositet skriver Dr. Nancy Laughton i sin bok at Harding Cox i 1931 oppga en høyde, men at denne ble nedjustert med en inch for hanhunder og med et par inches for tisper allerede i 1934. Man hadde allerede på denne tiden funnet ut at man foretrakk en retriever som ikke var så stor.
Hodet beskrives som langt og velformet. Skallen er flat og middels bred. Stoppet er svakt men ikke uttalt. Nesebrusken er velutviklet med vide nesebor. Neseryggen er verken konveks eller konkav. Kjevene er lange og kraftige og i stand til å bære hare eller fasan. Tennene er sunne og sterke med et komplett tannsett og med et perfekt og jevnt saksebitt. Øynene er middels store, mørke brune eller hassenøttfargete med et meget intelligent uttrykk. De er ikke skråstilte. Ørene er små og velansatte, og bæres tett inntil hodet. Halsen er ganske lang, uten overflødig halshud. Overgangen til ryggen beskrives som skrå, naturlig og harmonisk slik at hunden med letthet kan følge et spor.
Et godt flathode er et av de trekkene som skiller denne rasen fra de andre retrieverrasene , og i alt det vesentlige fra andre hunderaser. Mange har beskrevet et godt flathode som meislet i et stykke, og det er betegnende. Det er også viktig at en FCR gir et edelt inntrykk. Dette oppnås blant annet ved at hodet har nok lengde, og at det er parallellitet mellom skalle og neserygg. Noe annet vil for eksempel kunne innebære at skallen er avfallende og neseryggen konveks, eller at hodet er for kort og skallen er for kraftig. For mye halshud vil også være med på å forstyrre det edle inntrykket. Man ser fra tid til annen lavt ansatte ører med store tunge ørelær, noe som heller ikke er ønskelig. Det dukker innimellom opp en ridge, altså en verv i pelsen på neseryggen eller mellom øynene. Denne vil ofte forstyrre uttrykket noe, og er ikke ønskelig men har heller ikke tradisjonelt blitt slått ned på med mindre man må skille mellom to ellers like gode hunder. Runde øyne er uønsket. Hva som utgjør et “meget intelligent uttrykk” er jo et interessant spørsmål, men man kan jo for eksempel tenke på runde og prominente øyne som en medvirkende årsak til det motsatte. Bildekollasjen på neste side viser en del gode og meget gode hoder, alle hodene er ikke komplette eller feilfrie, men vil likevel kunne sies å kunne illustrere det typiske flathode på en god måte.
Forlemmene beskrives som rette med god benstamme. Albuen beveges fritt og jevnt langs brystkassen.
Kroppen har en kort og kvadratisk lend. Brystet er dypt og ganske bredt. Godt markert forbryst. Forholdsvis flate fremre ribben, mer hvelvet mot midten og flatere mot bakparten. Halen er kort, rett og vel ansatt. Glad haleføring, men aldri mye over rygglinjens forlengelse.
Det oppleves ikke fra mitt ståsted at benstamme er et problem på rasen, heller ikke i de tilfeller hvor hundene er for store. Benstammen står ofte i forhold til resten av hunden. Derimot kan vi se at frontene ofte ikke er det de burde være, og mange flatter har korte overarmer og /eller en fremskutt skulder. Kombinert med et lite utviklet forbryst vil dette ofte gi lite støtte for albuene og ikke sjelden vil en slik hund være løs i fronten under bevegelse. Man må huske på at unge flatter ofte ikke er ferdig utviklet i brystkassen og det kan være normalt for en slik hund å være løs i fronten. En del hunder med lang lend kan man også se, og dette er å anse som en feil.
Potene er runde og sterke med sluttede og godt hvelvede tær. Tredeputene er tykke og kraftige. Vi ser ganske ofte flate løse poter med rette tær og klør som ikke slites naturlig. Dette er lite funksjonelt for en jakthund.
Baklemmene er muskuløse og velstilte sett fra alle sider. Knærne er moderat vinklet, hasene er lavt ansatte og moderat vinklet.
Krysset er en del av overlinjen og får konsekvens for baklemmenes funksjon. Krysset er ikke nevnt spesifikt i rasebeskrivelsen, men vil ha betydning for bevegelser og konstruksjon. Halen skal være glad men den skal ikke bæres vesentlig over rygglinjen. Dette vil gi rom for en viss variasjon, og ulike kryss kan være korrekte innenfor visse variabler. Det er heller ikke ønsket at en hund er kuhaset, dette er å anse som en feil.
Bevegelsene er frie og flytende, de er også rette og parallelle sett for- og bakfra. Det er ønskelig med kraft og spenst i steget. Det er relativt vanlig å se hunder som beveger seg trangt bak, eller som er vide eller løse i fronten.
Pelsen hos en flatcoated retriever er enten sort eller leverfarget. Hårlaget er tett og av fin til middels fin struktur. Pelsen er så flatliggende som mulig. Rikelige faner på ben og hale. Full pels i voksen alder fullender elegansen hos en god hund.
Pelsen er et spesifikt trekk som understreker type og eleganse hos denne rasen. Pelsen må tradisjonelt trimmes eller klippes , og det varierer hvordan det blir gjort fra land til land. Det har vært en tendens til at skandinaviske utstillere klipper sine hunder mer enn britene gjør, og selv om frisyrer ikke nedarves, så kan man endre helhetsinntrykket ganske kraftig med hvordan man håndterer en saks. Personlig foretrekker jeg en pels som er trimmet på en slik måte at den ikke fremkommer barbert eller strippet på noen måte, og synes at en forsiktig klipp med effileringssaks derimot vil bidra til å fremheve linjene i hunden. Så lenge hunden fremstår som velstelt så er ikke trimmingen det primære. Fanene er med på å gi helheten, men det er viktigere med en blank og sunn pels enn så mye faner som mulig.
Det som tilstrebes, er balanserte hunder uten ekstreme overdrivelser verken i pels, vinkler eller størrelse. Når alt kommer til alt skal en flat coated retriever gi et sunt inntrykk og bære preg av at den skal kunne utføre sitt tradisjonelle arbeid. At dette lykkes, vil være med på å bevare rasen som den den tradisjonelt var ment som – dual purpose.
Relevante linker:
Den engelske raseklubben The Flatcoated Retriever Society.
Link til rasebeskrivelsen for flatcoated retriever.
Flatcoated Retrieverklubben, Sverige
Flatcoat Data – Internasjonal engelskspråklig database med hunder, stamtavler, helseinformasjon, resultater og bilder m.m. Anbefales oppdrettere spesielt.