Genetisk variasjon er helt avgjørende for god helse i rasen og en bærekraftig avl, og som raseklubb og oppdrettere er vi forpliktet til å ta hensyn til dette.

Hva er genetisk variasjon? 

Genetisk variasjon er variasjon blant individene i en populasjon på grunn av forskjeller i genetisk sammensetning.

Når det er genetisk variasjon for et gen betyr det at det eksisterer mer enn én genvariant for dette genet i populasjonen. Ulike varianter av samme gen kalles alleler.

Uten genetisk variasjon vil alle individene i populasjonen ha identiske genvarianter. Genetisk variasjon er nødvendig for at evolusjon skal kunne foregå. (SNL). 

Effektiv populasjonsstørrelse 

En forenklet forklaring av effektiv populasjonsstørrelse er en tenkt populasjon der like mange av begge kjønn får like mange avkom. Effektiv populasjonsstørrelse er også et mål på innavlsutviklingen i en populasjon. En regner med at når en effektiv populasjonsstørrelse er høyere enn 50, og helst høyere enn 100, så er ikke innavlsøkningen en trussel.

Effektiv populasjonsstørrelse er viktig i bevaringsbiologi og populasjonsgenetikk fordi små populasjoner vil miste sin genetiske variasjon raskere fordi de blir mer påvirket av genetisk drift, og det er den effektive populasjonsstørrelsen som bestemmer hvor mye genetisk drift det vil være i populasjonen.

Veldig snever avl med f eks kun fokus på egenskaper eller eksteriør vil fort føre til genetisk drift og tap av genetisk variasjon, selv om subpopulasjoner ofte representerer forskjellige genpool innenfor en rase så kan hver av disse ha mindre genetisk variasjon enn ønskelig.

Helse og genetisk variasjon

Vedvarende innavl øker innavlsfrekvensen i hele rasen, det kan redusere det genetiske mangfoldet og gi en reduksjon i den effektive populasjonsstørrelsen. Andre uønskede effekter er innavlsdepresjon/redusert fertilitet, kullstørrelse og også helsen generelt. God genetisk variasjon er også en viktig buffer for et robust immunforsvar.

For nær slektskapsavl gir en økt sannsynlighet for utvikling av defekter grunnet opphopning av uønskede alleler som i homozygot (dobbel) form gir sykdom og død og kan også gjøre det vanskeligere å forvalte rasen på lang sikt.

Databaser og verktøy

Dogweb benyttes selvfølgelig, men for å regne ut en COI som går lengre enn 5 generasjoner bak så anbefaler vi at avlshunder legges inn i K9data (krever registrering). Her kan man få innavlskoeffisient for hhv 10 og 12 generasjoner (merk at det kan ta opptil 4 uker før resultatet er klart). Man kan også legge inn fiktive kombinasjoner og få innavlskoeffisient for planlagte kull. Anbefalingen er at man ligger under rasens gjennomsnitt som pdd er 6,67% på 10 generasjoner. I en lukket populasjon vil aldri innavlskoeffisienten bli 0%, og jo lengre man går bak jo mer vil den øke, hvor mye er helt avhengig av den fullstendige stamtavlen. Det er også viktig å nevne at innavlskoeffisienten er en sannsynlighet –  sannsynligheten for at individet har to kopier av et gen som stammer fra den samme stamfaren, denne sannsynligheten øker når COI øker. Husk også at en innavlskoeffisient ikke er arvelig!

Hundens genom (hele arvematerialet) ble sekvensert i 2005, og det har ført til en rivende utvikling i gentester. Golden er en av verdens største raser, og det har også ført til at vi har svært mange tester tilgjengelige. Noen av sykdommene er ekstremt sjeldne, og derfor er våre testanbefalinger som følger: test for de sykdommene som forekommer i linjene og hyppigst i rasen, og som kan påvirke hundens liv og helse negativt. Det er svært uønsket at hunder som er klinisk friske og som ellers er potensielt gode avlsdyr utelates fra avl, det vil ha negative følger for den genetisk variasjonen.

Det finnes også DNA-tester som kan kartlegge den reelle genetiske innavlskoeffisienten, her kartlegges det genetiske mangfoldet i hele genomet til hunden. Det som undersøkes er såkalte STR-områder (STR-markører). I dette området av DNA repeteres bestemte kombinasjoner av baser flere ganger, og antall repetisjoner varierer fra hund til hund. I tillegg kartlegges det som heter DLA klasse I og II (dog leukocyte antigen). Man får også et estimert tall for IR (internal relatedness eller internt slektskap), som er et mål av den genetiske variasjonen hos et individ sammenlignet med den relative frekvensen i populasjonen forøvrig.

Utfordringen – hvordan unngå å redusere den genetiske variasjonen ytterligere?

1. Matadoravl

Betydningen av Matadoravlsgrensen: Et verktøy for bærekraftig avl

Overbruk av avlsdyr – spesielt hannhunder som produserer et høyt antall avkom og enda flere barnebarn – er en av de største truslene mot genetisk mangfold i en rase. Dette kan føre til økt innavl, redusert genetisk variasjon og en høyere forekomst av arvelige sykdommer. Selv om oppdrettere ofte ønsker å bruke slike hannhunder for å forbedre spesifikke egenskaper i en kombinasjon, kan overdreven bruk ha svært negative konsekvenser for rasens helse og bærekraft på lang sikt.

Golden Retriever og Matadoravl

Golden Retriever er en stor rase, og det er relativt sjeldent vi ser matadoravl. Likevel forekommer det, og i visse subpopulasjoner er variasjonen i hannhunder som brukes til avl begrenset. For å sikre rasens genetiske variasjon anbefaler Norsk Kennel Klubb (NKK) at matadoravl unngås. Dette innebærer at en hannhund ikke bør ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i rasepopulasjonen i løpet av en femårsperiode . Hos store raser som Golden Retriever anbefales det å holde denne grensen enda lavere, på 2 %, for å opprettholde bærekraftig avl.

Grensen og vurderingen av hannhunder

Matadorgrensen er ikke en tilfeldig regel, men en viktig retningslinje for langsiktig genetisk forvaltning. Hunder som viser eksepsjonelle egenskaper i forhold til helse, mentalitet, egenskaper og konstruksjon kan vurderes for bruk opp mot den maksimale grensen på 5 %, men dette bør skje svært selektivt og unntaksvis. I de aller fleste tilfeller bør man holde seg godt innenfor 2 %. Dette er spesielt viktig dersom seleksjonen fokuserer på få egenskaper, noe som ytterligere kan innsnevre den genetiske bredden.

En hannhund som har overskredet matadorgrensen, kan ikke «nullstilles» ved å tas ut av avl for en periode og deretter brukes igjen i avl. Matadorgrensen er en kumulativ beregning som baserer seg på det totale antallet avkom produsert av hunden i løpet av hele dens liv.

Selv om hunden ikke brukes i avl i en periode, forblir det totale antallet avkom som allerede er registrert uendret. Dette er nettopp for å forhindre overrepresentasjon av enkeltindividers genetiske materiale i populasjonen og for å opprettholde en sunn genetisk variasjon innen rasen.

Unntak og strategier

Den eneste situasjonen hvor en hund kan benyttes utover sin egen levetid er gjennom bruk av frossen sæd. Det anbefales at denne sæden kun brukes 8–10 år etter at hunden er død, og etter at siste kull etter hunden ble registrert. Dette sikrer en fornuftig spredning av genetisk materiale over tid.

For å unngå tidlig overbruk av unge hannhunder kan det også være fornuftig å «dele opp» matadorgrensen. For eksempel, hvis den totale grensen er 80 avkom, kan man anbefale at en hannhund ikke bør ha mer enn 40 avkom før den fyller fem år. Dette reduserer risikoen for tap av genetisk mangfold og sikrer at kun de hundene som holder seg friske og viser seg å være gode avlsdyr over tid, får produsere flest avkom.

Konsekvenser av å overskride matadorgrensen

Å overskride matadorgrensen kan få flere alvorlige konsekvenser:

1. Genetisk ubalanse:
   Overrepresentasjon av ett individ i populasjonen kan føre til redusert genetisk variasjon og økt risiko for innavl. Dette øker sannsynligheten for at recessive genetiske sykdommer manifesterer seg i rasen.
2. Avlsrestriksjoner:
   Norsk Kennel Klubb (NKK)  kan innføre avlsperre for hunder som overskrider grensen. Dette innebærer at avkom etter slike hunder ikke kan registreres i stamboken. En avlsperre kan også skade oppdretterens omdømme og begrense fremtidige avlsmuligheter.
3. Negative påvirkninger på fremtidige linjer:
   Dersom en hund som har overskredet grensen senere viser seg å avle helse- eller atferdsproblemer, kan dette få omfattende konsekvenser for rasen. Hans genetiske innflytelse kan ha spredd seg bredt, noe som gjør det vanskelig å korrigere feilene i ettertid.
4. Begrenset bærekraft i avlsprogrammet:
   Når en hannhund brukes for mye, kan det bli utfordrende for oppdrettere å finne urelaterte avlsdyr. Dette kan svekke avlsprogrammet på sikt og gjøre det vanskeligere å bevare rasens genetiske helse.

Hvordan oppdrettere kan bidra

Matadoravlsgrensen er ikke bare en anbefaling, men et kritisk verktøy for å sikre en sunn og levedyktig rase. Ved å respektere denne grensen bidrar oppdrettere til å redusere risikoen for genetiske sykdommer, opprettholde genetisk diversitet og sikre en bærekraftig fremtid for rasen.

Det er også viktig å tenke på geografisk spredning og unngå repeterende kombinasjoner. Ved import av hannhunder eller sæd er det en stor fordel at linjene er nye for den norske og nordiske populasjonen. En hannhund med unike linjer som overbrukes, kan virke mot sin hensikt ved å snevre inn variasjonen på sikt.

Oppsummering

Matadoravlsgrensen er et langsiktig tiltak for å beskytte rasens genetiske integritet. Ved å forvalte bruken av avlsdyr med klokskap og et helhetlig perspektiv, sikrer man ikke bare helsen og trivselen til rasen i dag, men legger også grunnlaget for en sunn og bærekraftig rase i fremtide

2. Bruk innavlskalkulatorer og reduser total innavl

www.k9data.com, Dogweb eller kartlegging av DNA. Vi anbefaler å bruke spesielt førstnevnte, der får man data for 12 generasjoner. I en lukket populasjon vil det alltid være en grad av innavl, målet i en ansvarlig og bærekraftig avlsstrategi er at innavlsøkningen ikke øker for fort og på en måte som skader rasen og hundens helse og velferd.

3. Unngå for selektiv avl

Et avlsprogram skal ikke utelukke mer enn 50 % av rasen; avlsdyrene skal velges fra den beste halvparten av rasepopulasjonen. Vi anbefaler at flere tisper går i avl, men at de får færre valper individuelt. Unngå gjentakelse av kombinasjoner og varier bruken av hannhunder. Eier du en god hannhund? Frys ned sæd!

4. Helsetester må benyttes fornuftig

Alle former for helsetester skal være verktøy i avlen, det førende prinsippet skal være at hunden er klinisk frisk. For at man skal se en avlsfremgang så må man finne gode nedarvere for de egenskapene man ønsker fremgang på. Vi anbefaler et helhetlig fokus og å legge vekt på flere områder, det er slik vi best mulig ivaretar labradoren slik vi kjenner den – i hud og sinn!

5. Bærere skal ikke utelates fra avl

En bærer er ikke en syk hund og skal aldri utelates bare fordi den har status som bærer. Den kan fint pares med en ikke-bærer og ikke produsere syke avkom. I søken på partner, la ikke dette være det eneste man ser etter, tenk helhet!

6. Utnytt forskjellige genpool innad i rasen

For snever avl påvirker det genetiske mangfoldet negativt, og det får også følger i en stor rase som labrador. Blir avlen for ensidig i forskjellige genpool så vil man før eller siden støte på problemer. Vi er heldige som har en av verdens største raser, men i de forskjellige linjene ser man likevel begrenset variasjon i bruken av avlsdyr og på sikt kan dette føre til høyere total innavlsfrekvens.

God fertilitet og høy levealder er de beste tegnene på god helse! 

Les mer om genetikk, delta på oppdretterskolen og seminarene som NKK og Norsk Retrieverklubb arrangerer!