Det finnes i dag flere titalls gen-/markørtester for arvelige tilstander som kan forekomme hos labrador. Man kan i tillegg teste for eksteriøregenskaper som pelsfarge, pelslengde og ev form. Ikke alle testene er like aktuelle eller viktige. Oppdretteren bør selv sette seg inn i hva som eventuelt kan ligge på linjene og hva som eventuelt bør testes for. En bærer bør aldri utelukkes fra avl bare fordi den er bærer! En bærer eller affisert vil kun produsere hhv fri og/eller bærere når paret med en som er fri. På lang sikt vil antallet bærere reduseres, men det er særs viktig at man har en helhetlig tilnærming til valg av avlspartnere. Vi anbefaler å se på helse,stamtavler, linjer, type, konstruksjon, egenskaper, temperament og helse – kan man ikke bruke en hund pga bærerstatus kan man kanskje bruke en far, en sønn eller bruke hunden i senere anledning.
Raseklubben har ikke krav om DNA-testing for avl, men vi oppfordrer alle oppdrettere til å teste for arvelige sykdommer. Grunnen til at dette ikke er et krav er at det kan være forskjell fra linjer og hva man har informasjon fra foreldredyr. Er du ny oppdretter anbefaler vi at du tar et panel (flere tester) dersom du ikke har bred informasjon fra oppdretter. Eksempel på panel: Panel Paw Print Genetics, panel US Davies og panel DDC Vet DNA center
Klubbens medlemmer får rabatt hos Paw Print Genetics, les mer HER.
DNA-testing er flott og enkelt verktøy som gjør at vi kan unngå noen arvelige sykdommer. Hannhundeiere er pliktig til å opplyse om hunden(e) er bærer(e) eller ei, og bør oppfordre tispeeier til testing i så tilfelle.
Bærere skal ikke utelukkes fra avl da dette hadde medført en kraftig reduksjon av genetisk variasjon og antall hunder som går i avl, noe som er svært lite ønskelig. Kjente bærere kan uten problemer parres mot ikke-bærer.
For spørsmål om gentesting eller hvilke laboratorium man kan bruke, kontakt raserådet her.
https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0209864
En langsom degenerering av øyets netthinne som gjør at hunden opplever synshemmelse og tilslutt blir blind. Sykdommen debuterer vanligvis når hunden er noen år gammel og kan da også påvises ved øyelysing. PRA er en samlebetegnelse for flere sykdommer som fører til en progressiv degenerering av de viktige sansecellene i netthinnen. Frem til nå har hovedsaklig en type mutasjon vært kjent hos labrador, nemlig PRCD (Progressive Rod-Cone Disease). I den senere tid har man også kartlagt en annen type mutasjon, nemlig mutasjonen i genet ABCA4. Denne mutasjonen er kjent hos mennesker og årsak til sykdommen Stargardt som er en av de vanligste formene for arvelig netthinnesykdom og har et sammenliknbart forløp hos labradoren, den har derfor fått navnet PRA-Stargardt / PRA-STGD1. PRCD kan testes for hos samtlige laboratorium, testing for STGD1 er per dd ikke like utbredt, men vi antar at de fleste tilbydere vil ha dette i sitt panel i løpet av et års tid. STGD1 kan testes for hos svenske SLU. Vi anbefaler å kun bruke SLU ift testing for Stargardt da det pdd er noe usikkerhet/forskjellige resultater ved testing hos andre tilbydere.
Skulle hunden bli diagnostisert med PRA ved ordinær øyelysning og er fritestet for PRCD bør man teste for STGD1. Det samme gjelder avkom etter kjente bærere eller affiserte hunder. Disse mutasjonene er funnet i både standard- og ft-linjer, og sykdommen har et recessivt anlegg, dvs at begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert.
En arvelig form for tørr nese. Symptomene er ikke til stede hos valper, men begynner ofte i forbindelse med puberteten når hunden er mellom 6-12 mnd. Det viser seg ved at nesebrusken blir tørr og hos noen hunder dannes det sprekker som er smertefulle og kan også blø. Behandling finnes ikke, men det kan hjelpe å smøre nesen jevnlig og bruke en hudkrem med solfaktor om sommeren. Vaselin, propylene glycol, salisylsyre og/eller produkter som inneholder disse ingrediensene ser ut til å fjerne noe av ubehaget. Foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
En nevrologisk sykdom der overføringen av impulser mellom nerver og muskulatur ikke fungerer som normalt, forekommer også hos andre raser enn labrador. Symptomene debuterer som regel hos unge hunder mellom 7 mnd. og 2 år (gjennomsnittlig ved ca. 14 mnd.) og anfallene kommer alltid i forbindelse med intensiv mosjon/trening og høyt stressnivå.
Typisk er en hund som etter 5-20 minutters hard anstrengelse kombinert med ekstrem opphisselse begynner å sjangle i bakbeina og etter hvert ramler over ende. De fleste hundene vil være ved bevissthet hele tiden og det virker ikke som tilstanden er smertefull. Dersom hunden får hvile når den begynner å vise symptomer vil den snart være helt i orden igjen. Ca 20% av alle labradorer er bærere. Ikke alle affiserte hunder vil vise symptomer. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
Denne sykdommen kalles også for labrador retriever myopati og forekommer i en lignende form hos mennesker. De klassiske symptomene dukker vanligvis opp når valpen er 2–5 måneder gammel. Den går ned i vekt og får en avvikende og litt stiv måte å bevege seg på pga. en generell muskelsvekkelse. Musklene utvikler seg ikke normalt og valpen vokser derfor heller ikke som normalt. Musklene svekkes mer og mer og hunden viser en unormal og nedhuket kroppsholdning og unormale bevegelser. Etter hvert får hunden også problemer med luftveiene og må som regel avlives. Denne sykdommen er oftest konstatert etter ft-linjer. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.
SD2 er en tilstand som forekommer hyppigst i ft-linjer. Dysplasi i skjelettet er en recessiv nedarvet sykdom som gir defekter i veksten av ben og brusk, dette leder til uforholdsmessig dvergvekst. De lange knoklene påvirkes mest, mens lengden og dybden av kroppen er normal. En voksen hund med uforholdsmessig dvergvekst er tettbygget med alt for korte ben. Det er sjeldent andre problemer som følger med denne tilstanden. SD2 er genetisk forskjellig fra RD/OSD (retina dysplasi/ oculoskeletal dysplasi), en form for dvergvekst som fører med seg en rekke alvorlige helseproblemer.
Laboratorier: