Norsk Retrieverklubb

Labrador retriever

Genetisk variasjon

129408269_4178111558883946_7140950907013189802_o

Genetisk variasjon er helt avgjørende for god helse i rasen og en bærekraftig avl, og som raseklubb og oppdrettere er vi forpliktet til å ta hensyn til dette.

Hva er genetisk variasjon? 

Genetisk variasjon er variasjon blant individene i en populasjon på grunn av forskjeller i genetisk sammensetning.

Når det er genetisk variasjon for et gen betyr det at det eksisterer mer enn én genvariant for dette genet i populasjonen. Ulike varianter av samme gen kalles alleler.

Uten genetisk variasjon vil alle individene i populasjonen ha identiske genvarianter. Genetisk variasjon er nødvendig for at evolusjon skal kunne foregå. (SNL). 

Labradorens opprinnelse

Historien bak labradoren forteller at rasen ble utviklet fra et fåtall hunder som ble importert fra Newfoundland til UK, også kjent som St.John’s retriever eller St.John’s labrador. DNA-tester viser derimot at gruppen med stamforeldre var vesentlig større og uensartet enn man kanskje har trodd, og andre retrievere kan også ha bidratt i den tidlige utviklingen av rasen og det er positivt med tanke på den genetiske variasjonen. Rasen har et rimelig genetisk mangfold som det er viktig at man jobber for å bevare og aller helst øke.

Effektiv populasjonsstørrelse 

En forenklet forklaring av effektiv populasjonsstørrelse er en tenkt populasjon der like mange av begge kjønn får like mange avkom. Effektiv populasjonsstørrelse er også et mål på innavlsutviklingen i en populasjon. En regner med at når en effektiv populasjonsstørrelse er høyere enn 50, og helst høyere enn 100, så er ikke innavlsøkningen en trussel.

Effektiv populasjonsstørrelse er viktig i bevaringsbiologi og populasjonsgenetikk fordi små populasjoner vil miste sin genetiske variasjon raskere fordi de blir mer påvirket av genetisk drift, og det er den effektive populasjonsstørrelsen som bestemmer hvor mye genetisk drift det vil være i populasjonen. Det finnes flere undersøkelser ift labrador, en forskningsrapport viser at den effektive populasjonsstørrelsen er større enn 100,  en rapport fra Storbritannia viser at tallet ligger på rundt 74-88.

Veldig snever avl med f eks kun fokus på egenskaper eller eksteriør vil fort føre til genetisk drift og tap av genetisk variasjon, selv om subpopulasjoner ofte representerer forskjellige genpool innenfor en rase så kan hver av disse ha mindre genetisk variasjon enn ønskelig.

Helse og genetisk variasjon

Vedvarende innavl øker innavlsfrekvensen i hele rasen, det kan redusere det genetiske mangfoldet og gi en reduksjon i den effektive populasjonsstørrelsen. Andre uønskede effekter er innavlsdepresjon/redusert fertilitet, kullstørrelse og også helsen generelt. God genetisk variasjon er også en viktig buffer for et robust immunforsvar.

For nær slektskapsavl gir en økt sannsynlighet for utvikling av defekter grunnet opphopning av uønskede alleler som i homozygot (dobbel) form gir sykdom og død og kan også gjøre det vanskeligere å forvalte rasen på lang sikt.

Databaser og verktøy

Dogweb benyttes selvfølgelig, men for å regne ut en COI som går lengre enn 5 generasjoner bak så anbefaler vi at avlshunder legges inn i K9data (krever registrering). Her kan man få innavlskoeffisient for hhv 10 og 12 generasjoner (merk at det kan ta opptil 4 uker før resultatet er klart). Man kan også legge inn fiktive kombinasjoner og få innavlskoeffisient for planlagte kull. Anbefalingen er at man ligger under rasens gjennomsnitt som pdd er 6,67% på 10 generasjoner. I en lukket populasjon vil aldri innavlskoeffisienten bli 0%, og jo lengre man går bak jo mer vil den øke, hvor mye er helt avhengig av den fullstendige stamtavlen. Det er også viktig å nevne at innavlskoeffisienten er en sannsynlighet –  sannsynligheten for at individet har to kopier av et gen som stammer fra den samme stamfaren, denne sannsynligheten øker når COI øker. Husk også at en innavlskoeffisient ikke er arvelig!

Hundens genom (hele arvematerialet) ble sekvensert i 2005, og det har ført til en rivende utvikling i gentester. Labrador er en av verdens største raser, og det har også ført til at vi har svært mange tester tilgjengelige. Noen av sykdommene er ekstremt sjeldne, og derfor er våre testanbefalinger som følger: test for de sykdommene som forekommer i linjene og hyppigst i rasen, og som kan påvirke hundens liv og helse negativt. Det er svært uønsket at hunder som er klinisk friske og som ellers er potensielt gode avlsdyr utelates fra avl, det vil ha negative følger for den genetisk variasjonen.

Det finnes også DNA-tester som kan kartlegge den reelle genetiske innavlskoeffisienten, her kartlegges det genetiske mangfoldet i hele genomet til hunden. Det som undersøkes er såkalte STR-områder (STR-markører). I dette området av DNA repeteres bestemte kombinasjoner av baser flere ganger, og antall repetisjoner varierer fra hund til hund. I tillegg kartlegges det som heter DLA klasse I og II (dog leukocyte antigen). Man får også et estimert tall for IR (internal relatedness eller internt slektskap), som er et mål av den genetiske variasjonen hos et individ sammenlignet med den relative frekvensen i populasjonen forøvrig.

Raserådet planlegger å kartlegge den reelle genetiske innavlskoeffisienten og gjennomsnittlig slektskap hos en større gruppe norskoppdrettede labradorer med ulikt opphav for å få et innblikk i hvordan situasjonen er i Norge, dette er et et arbeid som vil foregå i forbindelse med RAS.

Utfordringen – hvordan unngå å redusere den genetiske variasjonen ytterligere?

1. Matadoravl

Overbruk av avlsdyr som får et stort antall valper og enda flere barnebarn er den største bidragsyteren til redusert genetisk mangfold, innavlsøkning og økt forekomst av arvelige sykdommer hos en rase. Oppdrettere kan ønske å benytte slike hannhunder fordi man ønsker å forbedre avkommet i en kombinasjon, men overbruk av slike hunder kan være svært ødeleggende for rasen på lang sikt.

Labrador er en stor rase og det er sjeldent vi ser matadorer, men det forekommer og i enkelte subpopulasjoner er det mindre variasjon i hannhundene som benyttes. For å bevare rasens genetiske variasjon så anbefaler NKK at matadoravl unngås. En hund bør ikke ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i rasepopulasjonen i en femårsperiode. Hos tallmessig store raser er det anbefalt at denne grensen ligger på 2%.

Labrador er en stor rase både på lands- og verdensbasis, i 2021 vil 5% i  Norge vil tilsvare ca 170* avkom, mens 2% vil tilsvare 68* avkom. Med mindre dyret representerer et svært godt avlsdyr både ift helse, egenskaper, gemytt og konstruksjon så anbefaler vi at man holder seg godt innenfor 2 %. Viser hunden seg å avle svært friskt og godt er den maksimale grensen 5%, men dette er altså ikke anbefalt og bør skje unntaksvis. Jo snevrere man avler (om man selekterer på få egenskaper), jo mer må man tenke på dette.

* er lik %-andel av registrerte labradorer fra 2016-2020, minus registrerte førerhunder.

I tillegg er det viktig å tenke på geografisk spredning, unngå repeterende kombinasjoner og ved import av hannhund eller sæd er det en stor fordel om linjene er nye for den norske og nordiske populasjonen. Dersom en hannhund med nye linjer importeres og ender opp med å få mange kull og avkom så fungerer det litt mot sin hensikt.

2. Bruk innavlskalkulatorer og reduser total innavl

www.k9data.com, Dogweb eller kartlegging av DNA. Vi anbefaler å bruke spesielt førstnevnte, der får man data for 12 generasjoner. I en lukket populasjon vil det alltid være en grad av innavl, målet i en ansvarlig og bærekraftig avlsstrategi er at innavlsøkningen ikke øker for fort og på en måte som skader rasen og hundens helse og velferd.

3. Unngå for selektiv avl

Et avlsprogram skal ikke utelukke mer enn 50 % av rasen; avlsdyrene skal velges fra den beste halvparten av rasepopulasjonen. Vi anbefaler at flere tisper går i avl, men at de får færre valper individuelt. Unngå gjentakelse av kombinasjoner og varier bruken av hannhunder. Eier du en god hannhund? Frys ned sæd!

4. Helsetester må benyttes fornuftig

Alle former for helsetester skal være verktøy i avlen, det førende prinsippet skal være at hunden er klinisk frisk. For at man skal se en avlsfremgang så må man finne gode nedarvere for de egenskapene man ønsker fremgang på. Vi anbefaler et helhetlig fokus og å legge vekt på flere områder, det er slik vi best mulig ivaretar labradoren slik vi kjenner den – i hud og sinn!

5. Bærere skal ikke utelates fra avl

En bærer er ikke en syk hund og skal aldri utelates bare fordi den har status som bærer. Den kan fint pares med en ikke-bærer og ikke produsere syke avkom. I søken etter partner, la ikke dette være det eneste man ser etter, tenk helhet!

6. Utnytt forskjellige genpool innad i rasen

For snever avl påvirker det genetiske mangfoldet negativt, og det får også følger i en stor rase som labrador. Blir avlen for ensidig i forskjellige genpool så vil man før eller siden støte på problemer. Vi er heldige som har en av verdens største raser, men i de forskjellige linjene ser man likevel begrenset variasjon i bruken av avlsdyr og på sikt kan dette føre til høyere total innavlsfrekvens.

God fertilitet og høy levealder er de beste tegnene på god helse! 

Les mer om genetikk, delta på oppdretterskolen og seminarene som NKK og Norsk Retrieverklubb arrangerer!